Skylapper og rom til å feile

Et kjent fenomen i psykologien, er at eksterne insentiver – som f.eks. en belønning i klingende mynt – kan skjerpe og innsnevre fokus. Dette kan fungere godt for enkle repeterende oppgaver. Men når man skal løse mer komplekse problemer, kan dette virke mot sin hensikt. Innsnevret fokus innebærer skylapper med tanke på å klare å se alternative løsninger. Dan Pink har et glimrende foredrag om dette på TED.

Jeg opplever i min egen praksis at karakterer kan fungere samme måte. Når jeg setter igang prosjekter har jeg lært at jeg må være forsiktig når jeg snakker med elevene om hva som kjennetegner ulike karakterer. Hvis jeg gir konkrete vurderingskriterier, blir disse veldig fort en oppskrift som elevene følger til punkt og prikke. Noen ganger kan det være ønskelig, dersom det er en liste med konkrete ferdigheter elevene må mestre: f.eks. bruke 1. eller 2.kvadratsetning til å faktorisere et uttrykk, eller kunne forklare sammenhengen mellom jordens energibalanse og drivhuseffekten.

Men hvis jeg vil at elevene skal være kreative og modige og finne egne løsninger, da føler jeg faktisk at jeg ikke kan være så konkret. Hvis elevene skal lage et elektronisk produkt, har jeg kanskje noen få krav, som f.eks. at produktet skal inneholde en sensor. Men jeg har faktisk ikke lyst til å svare på hva slags produkt elevene må lage for å oppnå beste karakter. Jeg har heller ikke lyst til å gi en konkret liste med ferdigheter som skal vises igjennom prosjektet, for ulike produkter kan kreve litt ulike ferdigheter. Jeg vet også at hvis elevene får den listen, så blir det fort et spørsmål om hvordan oppnå god karakter på enkleste tryggeste måte. Det ville jeg selv kanskje også gjort?

Nei, jeg vil at elevene skal fokusere på å gjøre et prosjekt som er interessant, modig, lærerikt. Jeg vil at elevene selv skal finne ut hva de synes vil være et godt produkt. Jeg vil gjerne diskutere med elevene hva som kjennetegner et godt prosjekt og et godt produkt, både i starten av prosjektet og underveis. Skrive noen stikkord sammen. Men jeg ikke lenger lyst – i et slikt prosjekt – å gi dem den ferdige oppskriften i en tabell hvor karakterene (i ord eller i tall) står i den øverste raden, for da kommer skylappene på.

Fra ungdomsskolen og opp må vi likevel forholde oss til standpunktkarakterene til slutt. Jeg vil på tross av dette kanskje si til elevene mine at de – gud forby – ikke skal tenke på karakteren, selv om den kommer. Jeg vil de skal fokusere på å gjøre et godt prosjekt, lage et interessant produkt. Kanskje blir prosjektet for ambisiøst, kanskje feiler de, men sluttproduktet er ikke grunnlaget for vurderingen.

Kompetansen de oppnår er det som skal vurderes. Poenget er at dersom de gjør et godt forsøk på å lage et interessant produkt som inneholder en sensor, så kommer den gode kompetansen som et resultat av dette: de må lære seg mye elektronikk, om sensorer og om design for å lage et slikt produkt. Og jeg som lærer skal sørge for å veilede elevene igjennom prosjektet slik at de kommer på et spor med mye læring underveis.

Jeg trur elevene trenger å bli sluppet litt fri i for å være kreative og modige. De må føle at de trygt kan gjøre det dristige vanskelige prosjektet, som kanskje blir en fiasko, uten å ende opp med en dårlig karakter på vitnemålet. Det må være lov å feile. Om ikke elevene har rom for å feile i skolen går vi glipp av mye verdifull læring. Dette trur jeg også gjelder rektorer og lærere, men det får vi spare til en annen gang..

Skylapper og rom til å feile